Bilde: Thorbjørn Rilse Haagensen

Hva gjør man etter et dødsfall?

Det er viktig å ta kontakt med begravelsesbyrået i løpet av det første døgnet etter dødsfallet. Da avtaler vi tid planleggingsmøte.

De fleste dør på sykehus eller sykehjem.

Ved hjemmedødsfall henter vi i hjemmet. Noen ganger blir det mer ro over det hele om vi venter til dagen etter med å kjøre til kapellet. Vi kan også kjøre til kapellet umiddelbart etter nedleggelsen om familien ønsker det.

Kistebegravelse eller kremasjon

Begravelse: Når markeringen i kirka er ferdig, bæres kista til gravstedet og senkes ned i grava.

Kremasjon/bisettelse: Når markeringen i kirka er ferdig, blir kista båret ut til ventende bil og blir kjørt til krematoriet. Urna blir satt ned i gravstedet noen uker seinere eller til våren, seinest 6 mnd. etter dødsfallet.

Her er informasjon om viktige ting som skjer i uken etter dødsfallet.

Det er de nærmeste pårørendes ansvar å ordne med begravelsen. I de tilfellene hvor avdøde selv har uttrykt spesielle ønsker, bør en etter komme disse mest mulig. Dersom avdøde ikke har etterlatt seg noe ønske, er det de pårørende som avgjør om det skal være begravelse eller kremasjon (bisettelse) Noen få ganger må en velge kremasjon for å få plass i den grava en ønsker. Begravelsen finner vanligvis sted i løpet av 10 dager etter dødsfallet. Dette følger av gravferdsloven.

Religiøs eller borgerlig sermoni

De fleste ønsker en sermoni i forbindelse med gravferden, men dette er ikke noe krav. Alle som står tilsluttet Den norske Kirke eller et frikirkesamfunn kan få prest fra den lokale menighet. Ønskes medvirkning fra andre livssynsorganisasjoner, kan man få noen derfra til å tale og lede seremonien. Det er heller ingenting i veien for at familien selv kan stå for seremonien, uten medvirkning av kirke eller alternative livssynsorganisasjoner.

Dødsannonse

Annonsen kan rykkes inn etter at tid og sted for gravferden er fastlagt. Vi hjelper til med utforming, innhold og oversendelse av annonsen til avisene. Noen ønsker at gravferden skal foregå i stillhet, med bare de aller nærmeste tilstede. Det kan være riktig i noen tilfelle.

De fleste som har innsikt i sorgarbeid, anbefaler at begravelsen annonseres på forhånd og er åpen for alle. Erfaring viser at deltakelse fra personer også utenfor den nærmeste krets kan hjelpe de etterlatte å bearbeide sorgen. Det kan også være et behov fra andre, som kollegaer, naboer og bekjente å vise deltakelse og få lov til å følge den avdøde til siste hvilested.

Å se den avdøde

Mange etterlatte opplever det som betydningsfullt å se den døde i rolige omgivelser. Det kan være følelsesmessig vanskelig, men erfaringen viser at de fleste i ettertid er glade for at de valgte å se den avdøde.

En”visning” avtales ofte med byrået, gjerne når vi kjører til kapell eller kirke. Det kan være båreandakt eller annen markering i forbindelse med visningen.

Visning av den døde kan være viktig for sorgbearbeidelsen for de pårørende. At det blir brukt flest mulig sanser til å forstå hva som har skjedd, er viktig for at «hele oss» lettere kan godta det som har skjedd.

De som ikke ønsker å se den avdøde, respekteres for dette. Det er den enkelte som kjenner best selv hva som er riktig for seg! Det er den enkelte som skal leve videre med sitt valg. Alt det som legges oppi kista må være nedbrytbart. Det samme gjelder valg av klær som avdøde skal ha på seg.

Barnas sorg

Hva når barn mister noen av sine nærmeste! Barn er ærlige og mer rett fram. Det barn trenger er ofte å føle seg elsket, kjenne omsorg og trygghet fra de nærmeste rundt dem og det å kunne snakke om sorgen og dele de gode minnene sammen. Det å få gråte er en god ”lufteventil ”for å få ut sorgen. Barn kan lettere gå ut og inn av sorgen. De er i sorgen, mens de i neste øyeblikk er midt i leken. Det gjør at sorgen lettere blir bearbeidet. Det kan kjennes godt for noen å få legge blomster/ lage en tegning/ eller skrive et brev som blir lagt oppi kista . Det å stryke bestefar på kinnet, det å bruke flere sanser for å bekrefte at hjertet har stoppet og at kroppen er kald kan også være grunnleggende og viktige elementer i sorgbearbeidelsen. Det å forstå at døden er endelig er avhengig av barnets alder.

 

Andre forhold det skal tas stilling til:

  • Valg av kiste.
  • Valg av gravsted.
  • Valg av salmer eller sanger og hvor mange hefter som bør trykkes.
  • Om det skal være vokalt eller instrumental solo, eventuelt hvilke sanger og musikkstykker.
  • Blomster og kranser og eventuell tekst på sløyfene.
  • Hvem skal bære kista?
  • Om det skal være båreandakt.
  • Om båren skal følges til gravkapellet.

Seremoni

Pårørende møter vanligvis ca. 20-30 min før seremonien begynner. Det er ikke nødvendig å kle seg i sort, men gjerne pent og respektfullt i diskre farger. På de fleste steder er det vanlig at de nærmeste og deres familie sitter framme til venstre, men dette kan variere fra sted til sted. Familien kan gjerne være med ved utdeling av programmer. Noen ganger synes barnebarn det er fint å gjøre dette.

Minnesamvær

Et minnesamvær etter begravelsen sammen med venner og familie kan ofte gi rom for å dele sorg, gode minner og opplevelser etter den avdøde. Her kan det være rom for personlige hilsener og taler. Dette kan også være med å gi en god sorgbearbeidelse for den nærmeste familien. Et alternativ til minnesamvær er å ha en samling bare for den nærmeste familien privat. Er det midler i boet til et minnesamvær kan det være av det gode.

Urnenedsettelse

Urnen kan oppbevares på krematoriet i inntil 6 måneder.

Byrået henter urna på krematoriet og bringer den til kapellet! Byrået gir så beskjed til pårørende at urna har kommet. Pårørende tar selv kontakt med kirketjener for urnenedsettelse. Pårørende kjenner selv om det er riktig for dem å være med på urnenedsettelsen, eller så gjør kirketjeneren det uten pårørende tilstede.

De som ønsker dette, kan ha en enkel markering med eller uten prest, ved urnenedsettelsen. Familien kan også plante blomster om det er årstid for dette, eller ta med blomster og gravlykt med lys om ønskelig.

Et godt minne: De fleste synes det er godt å ha en grav å gå til, spesielt på merkedagene og i høytidene. Et gravsted hjelper pårørende å gi utløp for sorgen, og er av betydning for etterslekten for å bevare et minne om familie, venner og bekjente som har gått bort. Alle har rett til fri grav. Hvis det ønskes å reservere gravplass ved siden av for ektefelle eller andre må det betales festeavgift.

De fleste ønsker å merke graven midlertidig med et gravkors med avdødes navn på, inntil gravstøtten kan settes opp.

Det er også mulig å få en anonym grav i minnelund eller fellesgrav. På slike gravsteder står det ikke navn på de gravlagte, og det betales ikke for graven.