Alltid kjærlig, god og snill,
aldri vi deg glemme vil.
Blant roser og forglemmegei
vi ønsker deg hvile,
og takker for rausheten,
gleden og smilet.
Den vakreste dag var til ende
natten kom stille og sort,
en ild skinte uten å blende
til fjellens lys gikk du bort.
De flittige hender har lagt seg til ro,
det bankende hjerte dovnet.
Blomster og hjem som du vernet så tro
vil lenges når du har sovnet.
Det hviler sorg
rundt tun og hus
i vinterdagens skjød.
En bargrønn hilsen
ifra skogens trær.
Just som et stille sus.
Det suser sorg om heim og hus
I sommernattens skjød.
Jeg hører fjern i skogen sus
Ei stemme: Far er død!
Det kom en dag en stille vind,
og strøk så ømt ditt trette kinn.
Likesom et lys som slukner ut,
din livsdag nå har tatt slutt.
Det led mot aften
og solen gikk ned
dine smerter stilnet
og du fikk fred.
Ditt hjerte som banket
så varmt for oss alle,
og øyne som lyste
og strålte så ømt,
har stanset og sloknet
til sorg for oss alle.
Hva du har gjort
skal aldri bli glemt.
Ditt liv du alltid bygget
på kjærlighetens grunn,
du tenkte først på andre,
helt til siste stund.
Du var oss så inderlig kjær,
derfor så vond å miste.
Du var så tålmodig og snill,
aldri vi deg glemme vil.
Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i har gått
Foran og kvistet løypa.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem.
(Kolbein Falkeid)
En hånd kan si
det som ingen munn
tør kle i ord.
En hånd kan være
en flamme av ild
som setter spor.
En hånd kan røpe
i fryd og kval
det ingen vet.
En hånd kan røpe
så tause ting
som kjærlighet.
En kjærlig mann og pappa du var.
Kunne ikke hatt noen bedre far.
Omsorg og kjærlighet helt til det siste.
Derfor er du så tung å miste.
Selv på slutten du husket “mor”.
Vitner om kjærlighet, dyp og stor.
Sykdommen tok deg, det gikk mot kveld.
Vi var der alle, vi tok farvel.
Våre tårer kunne du ikke se.
Da pusten stilnet, og du fikk fred.
Dypt savnet.
En port til himmelen åpen står,
hvor Jesu kors nå tindrer.
Derfra en stråleglans utgår,
som sorg og smerte lindrer.
Amen. Takk.
Er døden slik
et pust av vind
i hvite vinterkroner.
Bare sovne inn
en siste gang,
og vite vel: Blir søvnen lang,
så våker Han, min Fader.
Fred hvisker trærne
rundt hjemmet du elsket.
Farvel nikker blomstene
du stelte så ømt.
Takk kvitrer fuglene
du hilste hver morgen.
Stilt synger vinden, sov i ro.
For unger, hjem, dyr og planter
– din omsorg var så stor
Din tid og kraft strakk alltid til
– kjære mor
Gi meg en stjerne,
et endelig lys
ved skumringens mur.
“Gi meg handa di ven,
når det kvelder.”
Gjennom sorgens tåke skinner
en krans av gode minner.
I ange av skog og nypløyd jord
der levde du livet og etterlot spor.
Nå kom snøen og breide det ned
og du har funnet din hvile og fred.
“Ikke en spurv til jorden,
uten at Gud det vet”
Ikke sørg fordi jeg er borte
Vær glad for at jeg har levd.
Ingen er med oss for alltid,
tiden forsvinner så fort.
Men minnene får vi beholde,
til lindring når savnet er stort.
I sorgens stund en trøst vi har,
Du var på forhånd reiseklar.
Din tid er over her på jord.
Takk for alt du for oss var.
Jeg finner nok frem:
Like til sist din omsorg var stor.
Du tenkte på fuglen
og blomster som gror.
Du tenkte på alle
og ville dem vel.
Men nå skal du hvile,
for nå er det kveld.
Men storskog, du eier
Mitt hjerte –
ha takk for den glede du gav.
Je føler trass alt ei smerte
I livskveldens sus mot mi grav.
Je ber deg tel dødens stund:
Stå vakt om mitt siste leie,
Og kyss du med dogg min munn!
Hans Børli
Alltid andres ve og vel,
aldri sparte du deg selv.
En inderlig takk fra dine kjære
Din godhet og omsorg
Vi i minnet vil bære
Borte for alltid,
men likevel så nær
du var oss så inderlig,
inderlig kjær.
Din kjærlighet og godhet
vil aldri bli glemt,
innerst i hjerte
har vi deg gjemt.
Du er død, men ikke glemt,
skjønt i graven du er gjemt.
Du døde så stille
med smil i hjerte,
da Gud ga deg hvile,
foruten smerte.
Takk for alt du kjære mor,
vårt lyse minne på denne jord.
Du døde så stille
da reisen var slutt,
fra alt som deg plaget,
nå hviler du ut.
Du elsket ditt arbeid
så lenge du kunne,
sa aldri nei når noen deg spurte.
Vi ønsker deg hvile
fra alle plager.
Du lever i våre hjerter
alle dager.
Du har vært et forbilde for mange
Du gikk fra oss
så altfor fort,
følte ennå du hadde
så mye ugjort.
Du var oss alle
så inderlig kjær,
du gav oss så mye,
du stod oss så nær.
Du kjempet så tappert
– sykdom til tross,
du gav aldri opp håpet
– du trøstet oss.
Du krevde så lite,
men hadde slik
omtanke for oss alle.
Du stille gikk i slit og savn
tålmodig og taus om smerter
og plager var vonde og bære.
Nå unner vi deg hvilen.
Du viste oss gjennom
gjerninger og ord
at meningen med livet er;
å sette gode spor.
En skogens vind strøk over ditt kinn
og lukket dine snille øyne.
En vind med duft av granbar og lyng,
med minner om livet du elsket.
Vi vil aldri glemme deg.
Et strevsomt liv har ebbet ut,
en flittig hånd har dovnet.
Din arbeidsdag har nå tatt slutt,
ditt gode hjerte sovnet
Et langt liv er levd,
med mange harde utfordringer
som du har kjempet deg igjenom
med utrolig styrke og tapperhet.
Mor/far vi er stolte
av å være av deg!
Takk!
Et hjerte av godhet har
sluttet å slå.
Vi unner deg hvilen,
men savner deg så.
Et lys har sluknet
en livsdag er endt.
Din kjærlighet til oss
alltid er vendt.
En sliten kropp har sovnet.
Sterke hender har sluttet å arbeide.
Et vakket hjerte har sluttet å slå.
Kvil nå mor.
Far har rakt ut hånden
mor har grepet den
på den andre siden
møtes de igjen.
For livets glade gutter
går solen aldri ned.
Godt å få hvile når kreftene svikter.
Trett etter årelangt arbeid og slit.
Trygt i den evige hvile å få sovne.
Ha takk fra oss alle, og hvil i fred.
Gråt ikke over den døde,
men gled dere over
at hun har levd.
I sorgen ved din båre vi sammen står
Og takker for alt gjennom mange år.
Dypt i hjerte vi minnene gjemmer,
og deg, kjære mor, vi aldri glemmer.
I sorgen finnes glede
for alt du oss gav
av kjærlighet og omsorg
til alle du holt av.
Klar til å hjelpe og
glad i sinnet,
er du vårt kjære og gode
minne.
Jeg går gjennom skog, over soltørre sletter,
jeg roper – men ekko aleine gir svar.
Så synker de susende, stormville netter
som slokner hvert soltegn jeg har.
Hans Børli
La dine hender få hvile
Legg dem til ro i ditt fang
De strevde hver dag
Og hver time
De trenger å hvile en gang.
Like stille som du levet
like stille døde du.
Når smerten kun er givet
er døden skjønnere enn livet
Og var det en dag jeg siste Gang så
Mennesket, Jorden og Aftenrøden,-
tikker mitt Hjerte i Natt i stå,
er det Farvel med alt- la gå!
Intet er endt med døden.
Plutselig slokner en stjerne
som varmet og gav oss alt.
Et lys blåses ut,
og raskt kjennes alt så
isende kaldt.
På slitets skanser stod du trutt
/med fredes stål du stred.
Så var siste vakta slutt,
Og du steig stille ned.
Hans Børli
Refleksjon:
Skogen ga meg livet.
Skogen ga meg arbeid og fred i sjela.
Når veven har stilnet
og skyttelen sluttet å gå
og Gud trekker teppet til side
og lar oss forstå
at også de mørke tråder
som de lyse bånd
er helt nødvendige
for mønstret
i Mestrens mektige hånd.
Snille mor, mitt hjerte
er så fylt av takk til deg.
Jeg som aldri kunne fatte,
hva det var å miste deg.
Gud han gir mange gaver
om og om igjen,
men han gir kun en mor,
aldri får jeg mor igjen.
Sorgen er kjærlighetens pris.
Stridd den gode strid,
fullført løpet og bevart troen.
Stille kom Jesus,
han kom som en venn,
tok deg ved hånden
og førte deg hjem.
Stille du led
Hvil i fred
Snill og god du var til det siste,
derfor så inderlig tung å miste.
Stille, så stille du sovnet,
tålmodig du alltid var.
Flittige hender har dovnet,
ditt lyse minne tilbake vi har.
Stille du gikk gjennom livet,
med en arbeidsglede sterk og stor.
Kjærlighet til familien
dyr og natur.
Preget alt ditt liv på denne jord.
Små føtter setter store spor.
Så tomt og stille det blir her hjemme
når den vi elsker ei mer vi har.
Ei mer vi hører din kjente stemme,
men vi skal minnes deg slik du var.
Størst av alt
er kjærligheten
Så lukker vi deg i våre hjerte inn
og gjemmer deg innerst inne.
Der skal du fredfullt bo i vårt sinn
som et vakkert og dyrebart minne.
Så måtte du dø,
-fra livet; fra familien
og venner, fra musikken,
fra fjellet, og fra lidelsen.
Du kjempet med livskraft
til det siste.
Du mente å ha flere stier å gå,
toner å spille og omsorg å gi.
Vi savner deg.
Så kom dagen og siste timen,
og livets vei ved ende var.
Takk for år og alle stunder.
Takk for alt du var for oss.
Stille suser trærne rundt
hjemmet du elsket.
Farvel nikker blomstene
du vernet så tro.
Takk kvitrer fuglene som
dagen deg hilset.
Stille hvisker vinden.
Sov i ro.
Takk for alt du slet og strevde
Takk for at du var, og levde
Takk for alr du bidro med
Takk fra dine, hvil i fred
Takk himmelske Far for livet vi fikk låne.
intet vi eier, intet har vi å kreve,
lær du oss å telle våre dager
Tappert du stred,
hvil i fred.
Herren gav, Herren tok
Herrens navn være lovet
Takk for tiden vi fikk ha deg til låns.
Takk for gode barneår.
Takk for hjelp i ungdomens vår.
Takk for smil i voksen tid.
Takk for all din hjelp og flid.
To flittige hender har lagt seg til ro.
Ditt gode hjerte sovnet.
Takk for alt du har betydd for oss.
Verdig du gikk gjennom livet,
var trofast, ærlig og snill.
For alt du var for oss alle
vi minnes og takke vil.
Verdig og glad var din vandring
på jorden.
Tappert bar du din bør til slutt.
Uendelig sårt blir du savnet.
Vi binder en krans av minner,
de vakreste og fineste vi har.
vi vet at de aldri skal visne,
hos oss er du alltid nær.
Vår kjære mor,
du var oss så god.
Den beste av alle på jord.
Du slet i heimen så fager og blid.
Minnet om deg står til evig tid,
Vår kjære, gode mor.
Takk for all kjærlighet
du lot oss få.
To snille øyne er lukket,
et eiegodt hjerte
har sluttet å slå.
Takk for den kjærligheten
du lot oss få.
Vi unner deg hvilen,
men savner deg så.
Til tross for besvær,
var du oss kjær.
Tåren den er bitter,
sorgen den er stor,
men minnene er vakre,
som i våre hjerter bor.
Tålmodig du led,
nå hviler du i fred.
To flittige hender har fått hvile.
En sliten kropp har fått ro.
Takk for alt du har gitt oss,
og for alle minner, før du dro.
Vi vil minnes … som … var.
Da foten var rask og tanken var klar
Vi har alltid visst hva vi hadde i deg,
men aldri som i dag,
når nå vi står her og kjenner
hvor dypt vi savner deg.
Vi unner deg hvile,
men savner deg så.
Vi unner deg hvilen,
men savner deg sårt.
Sløyfetekster
- Du minnes i kjærlighet
- Din kjærlighet og godhet blir ei glemt.
- En siste hilsen
- En siste hilsen og farvel
- En siste hilsen og takk
- En varm takk
- Et siste farvel
- Farvel
- Farvel og takk for alt
- For alltid gjemt i våre hjerter
- Fred over ditt minne
- Gla ´deg
- Guds fred
- Hvil i fred
- Ha det, bestefar/bestemor
- I kjærlighet
- I takknemlighet
- Innerst i hjertet er du gjemt
- Jeg/vi unner deg hvilen, men savnet blir sårt
- Mange gode minner
- Minnene lever
- Minnes i kjærlighet
- Minnet om deg lever med oss
- Takk
- Takk for alt, kjære…
- Takk for all kjærlighet
- Takk for alle gode minner
- Takk for alle gode minner som sol gjennom sorgen skinner
- Takk for alle gode år (vi fikk sammen)
- Takk for alt
- Takk for alt du gav, takk for alt du var
- Takk for alt du var for oss
- Takk for din omsorg og kjærlighet
- Takk for hva du har vært for meg/oss
- Takk for humor, kjærlighet og varme
- Takk for lyset og varmen du gav oss/meg
- Takk for verdifulle minner
- Vi savner deg
